Ja, for det er det jo bare de proffe som gjør – de som virkelig kan sakene sine og har superlydige hunder?
Jeg bor på Hønefoss og har nå en engelsk springer spaniel (Pogo, straks 4år) og en alaskan husky (Orion, 8,5år). Da jeg begynte med hund skulle jeg mest ha en turkompis, men var også opptatt av at den skulle være godt oppdratt. Valget falt, kanskje litt tilfeldig, på alaskan husky fordi det var valp tilgjengelig i det tidsrommet jeg ville ha og husky er jo en flott turkompis!
Valpekurs gikk strålende og det var først når han traff tenårene skikkelig at jeg oppdaget hvor mye hund jeg hadde. Snill som et lam, med ganske fjern, nervøs og STRESSA! Det ble, naturlig nok, gjort mange førstegangsfeil… man burde sikkert trent mer miljøtrening osv osv. Men faktum var at han var veldig lite miljøsterk og nervøs for det meste. Stressnivåene steg fort. Samtidig med at dette utspant seg, oppdaget jeg at hundesport var jo skikkelig gøy! Tross mange utfordringer gikk vi videre med lydighet og begynte på agilitykurs. Så ble det sporkurs og etter hvert introduksjon til Smeller.
Det var veldig tydelig at Orion elsket agility og jeg fikk mange spørsmål om ikke jeg ville prøve meg på konkurranse… det var derimot tydelig for meg så fort det var en hund utenfor treningsbanen, at det var nok ikke det vi skulle. Agility måtte nok bli mest aktivisering.
Etter introduksjonskurs på Smeller ble jeg også introdusert for nosework. Mye likt, men også ganske mye ulikt. For oss passet nosework måten å jobbe på mye bedre og roen i søket var godt for både hund og fører. Så kom spørsmålet igjen – du skal ikke bli med på konkurranse da?
I samme periode som vi begynte å jobbe med søksarbeid ble Orion angrepet av en annen hund mens han var på tur. Den allerede nervøse og stressa hunden ble jo ikke akkurat lettere å ha med seg rundt. Så da skulle man liksom ta han med på ukjente steder og konkurrere? Når man også visste at man ble passe nervøs selv? Jeg hadde ikke så stor tro på at det kunne bli vellykket!
Men… så er det enkelte som har ganske gode overtalelsesevner og plutselig hadde vi bestått LGT og var påmeldt full nosework konkurranse! Hjelp! Konkurransen foregikk på Jevnaker som heldigvis ikke var så langt unna. Kort vei hjem om alt skar seg helt – for det regnet jeg jo med! Ved påmelding så fikk man anledning til å kommentere om man trengte tilrettelegging og jeg hadde skrevet at jeg hadde en hund som ikke var så glad i å møte andre og som hadde høyt stressnivå. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde noe særlig tillitt til at det kom til å tilrettelegges på noe vis og var veldig forberedt på å pakke med meg Orion etter første søk om jeg var ukomfortabel. Han og jeg skal ha et godt forhold og konkurranser går ikke foran vår relasjon!
Når jeg kom for å registrere så var det allerede notert at Orion helst ikke ville møte andre hunder og jeg fikk utdelt gult bånd til å ha på ham. Jeg fikk også tips til når det kunne være lurt å lufte og beskjed om at de ville rope meg inn i god tid, men slik at jeg slapp å stå å vente for lenge og unngikk møter med andre. Wow! Ved briefing ble alle deltagere gjort oppmerksom på at man skulle ta hensyn til hverandre og spesielt de med gult bånd.
Ikke husker jeg hvilke søk vi faktisk fikk til eller hvordan det gikk, men det ble i grunn ikke så viktig. På grunn av god tilrettelegging så fikk vi gjennomført hele konkurransen og hverken hund eller fører fikk noen varige mén! Vi hadde det faktisk gøy og siden har vi fortsatt med sporten!
Til deg som kvier deg for å melde deg på konkurranse – do it! Man treffer mange hyggelige mennesker som er like hundenerdete, man får en flott anledning til å trene hund på nye plasser og man får testet seg selv litt!
Til deg som tenker på å arrangere konkurranse – husk å tilrettelegge godt! Nosework konkurranser kan så visst være for oss alle – så lenge man fortsetter å ta seg «bryet» med å lage god logistikk!
Emma Nielsen